Om meg

Jeg er en barne- og ungdomspsykiater som jobber hovedsakelig som terapeut for barn og unge. De siste tre årene har jeg også tilbudt samtaleterapi til voksne.

Både fine og vanskelige historier fra barndommen og ungdomstiden blir med oss inn i voksentiden, har jeg oppdaget på min personlige reise.

Siden ungdomstiden har kameraet vært min følgesvenn.

Det å dokumentere livet både med bilder og små filmer har gradvis blitt en større del av meg.

Min første dokumentarfilmen «Forelska i galskap» åpnet opp en ny verden for meg.

Med ett ble det mulig å ha dype og ærlige samtaler i et trygt offentlig rom.

Mel`s Radiostation ble tittelen på det neste store kreative prosjektet mitt. Jeg satte opp en moderne podcast mikrofon på en fagsalong på Varden Spesialistsenter der jeg har mitt terapikontor.

Det var et lite innfall, som utviklet seg til å bli et ganske stort kreativt prosjekt med mange offentlige samtaler i forskjellige saler og studioer. Mange små filmede samtaler og en musikkvideo ble produsert sammen med andre jeg fant på veien.

Så kom jeg til et veiskille. Skulle jeg bygge opp et medieproduksjon selskap med en klar strategi for Mel`s Radiostation? Eller skulle jeg legge ned hele greia?

Jeg hadde mange dype samtaler med meg selv og andre. Hvor var jeg? Hva ville jeg? Hva var målet mitt? Jeg kom frem til at målet mitt nettopp er å ikke ha noe mål. Ingen målgruppe, ingen måltall. Men kun et navn som veileder prosjektet.

Nå er reisen med Mel`s Radiostation over. Det hele ble avsluttet med en stor event «Our body and soul». Publikum ble invitert til å lytte til 4 gjester og flere artister. Ingen visste da, at det var siste gang Mel`s Radiostation skulle være arrangør av showet. Det ble en helt uplanlagt avslutning. Fordi jeg er kommet frem til at det er på tide å starte med noe nytt.

Tittelen på det nye prosjektet er «Våre synder». Det er et dokumentarisk kunstprosjekt, der de sosiale medier brukes som et dynamisk, digitalt galleri. Følg meg gjerne på min facebook side. Kanskje vi møtes på reisen?

Slik er livet noen ganger. Det ble den siste gangen, uten at noen visste at det skullle bli den siste gangen. Nettopp derfor forsøker jeg alltid å planlegge avslutningen av terapisamtalene sammen med pasientene mine. For noen ganger gjør det jo godt å planlegge noe godt.

Mine kreative prosesser har for øvrig for det meste mange likheter med terapeutiske prosesser. Forskjellige mennesker møtes i et rom, mer eller mindre planlagt. Så starter en felles reise. Ingen vet hvor eller når den skal ende. Det kan være ganske skummelt. Men inni oss har vi alle drømmer om det skal gå bra.